Artikkelen ble skrevet av Johs. Bjørndal til klubbavisen Sa-Sa-Sa i 2010.

Stayer fra glansdagene

Trygve kom til Oslo i 1964, for å gå på Krigsskolen. Da hadde 22-åringen rukket å bli nordnorsk mester for hjemklubben Harstad IL. At han havnet i Skeid var litt tilfeldig:

– Rolf Ridar var formann og kona hans var fra Harstad, så han hadde peiling på fotballen der oppe. Han inviterte meg på et rekesmørbrød på Grand og dermed var overgangen et faktum, gliser Bornø.

Under: Det nordnorske landsdelslaget fra 1964. Bornø nederst til venstre.

Fra Harstad til Skeid

Hvordan var det å komme fra Harstad til en av landets beste klubber?
– Det er klart det var forskjell på nordnorsk 3. divisjon og toppklubben Skeid. Men nivået der oppe var ikke dårlig, og mange spillere som kom sørover på den tida etablerte seg raskt i toppklubber, minnes han.

Dette gjaldt i høyeste grad også Trygve, allerede året etter ble han cupmester.
-Vi måtte ha tre finalekamper mot Frigg før pokalen var i havn.

– Jeg kom til en veldrevet storklubb, men den var basert på lokal rekruttering. Det var vel bare Finn Thorsen (fra Hamar) og Kai Sjøberg (fra Eidsvoll), som ikke kom fra området. - Jeg tror vi trente tre ganger i uka. Men i tillegg hadde jeg fysisk trening hver dag på Krigsskolen, så jeg var i god form, sier Bornø.

Det forklarer bakgrunnen for at han etablerte seg som en løpsmaskin på midtbanen.
– I Skeid har det alltid vært mye snakk om 50-tallet, med tre cupmesterskap på rad. Men 60-tallet var også et gyllent tiår for klubben. Foruten seriemesterskapet i 1966, ble vi nummer to i 1967. Vi var på øvre del av tabellen nesten hvert eneste år. Vi hadde en stabil stall, et godt miljø og klubblojaliteten var stor, sier Bornø.

Glade amatører

Dette tiåret var også det siste da selv ikke toppspillerne fikk fem øre.
– Vi fikk to lysestaker hver da vi ble seriemestere. De er fine, jeg bruker dem stadig vekk, smiler Bornø.

– Men rundt 1970 skjedde det noe. Det begynte med at klubber i lavere divisjoner engasjerte gode spillere som spillende trenere. Så ble det åpnet for kjøregodtgjørelse og gavekort på 150 kroner for hver seier. Etter hvert ble det snakk om regulær betaling og da ble det mer vanlig å bytte klubb, konstaterer han nøkternt. Men vil ikke være med på at alt var så mye bedre før:

– Alle som spiller fotball gjør det fordi det er morsomt. At en ytterst liten andel av de som blir best tjener
penger på det er rimelig. Fotball har blitt underholdning. Det gir mulighet for å trene mer og til å spille mer.

Kvaliteten er nok bedre i dag, selv om man iblant kan lure litt på det. Det negative er jo at konkurransen om de beste spillerne er blitt så hard at klubbene ruinerer seg. På 60-tallet hadde Oslo fire toppklubber som levde greit ved siden av hverandre. I dag ser det bare ut til å være rom for en toppklubb. Det er et tankekors, medgir Bornø.

Lange dager

Men på 60-tallet var det altså ikke snakk om å kjøpe spillerne fri fra jobben, og det hadde sine utfordringer:
– Forsvaret var greie mot meg. Da jeg var ferdig på Krigsskolen slapp jeg å dra nordover, men fikk tjeneste på Lahaugmoen. I 1969 ble jeg imidlertid kompanisjef i Åsegarden ved Harstad. Dette var før det ble flyplass på Evenes, så jeg kjørte til Bardufoss på natt, tok fly nedover, spilte kamp, og kom tilbake om kvelden. Det ble lange dager, minnes Bornø. Han lar det skinne gjennom at han ikke synes så veldig synd på spillerne som måtte sitte noen timer i buss på grunn av vulkanutbruddet på Island.

Og den strabasiøse reisingen tok åpenbart ikke knekken på ham. 1969 ble kanskje hans aller beste sesong. Da ble han årets spiller på VG-børsen og var landslagskaptein.
– Ditt beste fotballminne fra Skeid?
– Jeg tror det må være cupfinalen i 1974. Vi var til de grader nederlagsdømte. Viking tok jo seriemesterskapet hvert år på den tida. At vi likevel klarte å vinne en fortjent seier under ufyselige forhold var virkelig stort, sier han.

Bornø fikk 43 A-landskamper for Norge. Her øverst til høyre mot Sverige i 1967.

Fortsatt taklingssterk

Bornø fortsatte på A-laget til 1978, før han rundet av sin aktive karriére som 37-åring med en sesong for Kjelsås. Nå blir det vel riktigere å si at han aldri har rundet av, fortsatt stiller 68-åringen for Skeids veteranlag. Nå er han en meget kontant stopper. Det kan underskrives på at vinnerinstinktet fortsatt er i orden og at han takler som en betongblokk.

Generalsekretær i NFF

Fotballen har hatt en stor plass i Trygve Bornøs liv også utenfor banen. Han overtok som generalsekretær i Norges Fotballforbund etter legendariske Nicken Johansen i 1983.

Etter et tiår i finansnæringen var han tilbake igjen i denne jobben i 1996. De siste årene har han arbeidet mye med etablering av kunstgressbaner og ballbinger, men akkurat nå er 68-åringen fungerende leder for konkurranseavdelingen, og har altså ansvaret for mye av det som foregår på norske fotballbaner. Han understreker at dette er midlertidig fordi forgjengeren Stig-Ove Sandnes sluttet for å bli direktør i Tromsø fotball. Men selv om han har alderen inne har Trygve Bornø ingen planer om å gå over til duemating på heltid.

– Så lenge lysten og helsa holder er det jo bare å stå på, mener han.